Jeg angret på valget av glyf med en gang, men jeg tenkte at det kan være et vanskelig begrep, og derfor ikke var noen andre som ville ta det. De fleste begrepene jeg bruker er på Engelsk, men fornorsker også en del begreper og plukker opp igjen fra de få norske kollegaene jeg har, begrep som gefirt, fisk – og glyf.

Begrepene åpner en verden av kunnskap. Hvis man vet hva noe heter, så kan man også lett finne kunnskap og bøker for å finne ut hva andre har skrevet om det før. Hvis man ikke vet hva noe heter, kommer man jo ikke videre. Språk utvider fantasien, og har man et ord for en ting, kan man forholde seg mer bevisst til det. Det finnes språk som ikke har ord for spesifikke farger som vi har ord for, og motsatt. Med et nyansert språk ser man andre ting. Jeg finner ofte at jeg mangler norsk terminologi.

Jeg forholder meg konkret til faghistorien ved å måle det jeg designer opp mot det som har blitt designet før. Både for at jeg vil det skal fungere like bra, og fordi lesning handler mye om gjenkjennelse. Om man bryter for mye med etablerte mønstre, så mister vi funksjonen. Men lager man noe nytt, kan man ikke bare etterape det gamle heller. Jeg må føle at jeg bidrar med noe som er kritisk, eller peker forbi det eksisterende, eller er bedre.