På plakaten har jeg valgt å vise forskjellige skriftsnitt i samme punktstørrelse og hvordan samme skriftgrad visuelt fremtrer ulikt i de forskjellige skriftsnittene. Eksemplene er vist med utgangspunkt i trykkeriets utvalg av skrifter.

Valg av skriftsnitt, -størrelse, linjelengde, skytning og papirkvalitet betyr mye for god leselighet. Tekst satt kompress, uten skytning, er vanskelig å lese fordi en tydelig linjevirkning forsvinner og man blir distrahert av over- og understående linjer. Er tekstlinjen for lang, har øyet også vanskelig for å finne ned til neste linjes begynnelse. Jeg velger heller liten skriftstørrelse med god skytning, enn stor skriftstørrelse med liten skytning.

Ved utforming av lærebøker på 1970-tallet var det mange tekniske begrensninger fordi de fleste bøkene fremdeles ble satt med blysats. Mange oppdragsgivere ønsket å få inn mest mulig tekst på færrest mulig sider, men samtidig måtte det ikke gå ut over leseligheten. Ved å bruke skriftsnitt med høy x-høyde og lave over- og underlengder, kan man visuelt oppnå et stort skriftbilde med liten punktstørrelse. Hvis omfanget kunne reduseres med for eksempel et halvt ark, 8 sider, i et opplag på 10 000 eksemplarer, ville det utgjøre 80 000 sider mindre trykk, papir og distribusjon. Det handlet mye om økonomi – plassøkonomi – i den «gamle forlagsverden».

Plassøkonomi var også en av grunnene til at jeg ofte brukte Helvetica, fremfor en av de klassiske antikvaskriftene, i lærebøkene jeg designet. Jeg likte også godt Helvetica, den ga et «nytt» typografisk uttrykk, og skriftsnittet var ikke mye brukt i Norge på begynnelsen av 70-tallet. Trykkeriene hadde et begrenset utvalg av skrifter og skriftstørrelser, men i samarbeid med produksjonsavdelingen i forlaget fikk jeg overtalt enkelte trykkerier til å kjøpe noen kilo bly med Helvetica. Med ny teknologi på begynnelsen av 80-tallet ble alt mye enklere.

Når jeg ser tilbake på de tekniske begrensningene, synes jeg likevel at jeg fikk til mange gode løsninger, men jeg har også prøvd og feilet og lært mye underveis. Noe står seg – andre ganger tenker jeg: Er det virkelig jeg som har gjort det der?