Typografiske begreper for meg har alltid vært strenge, punktlige, korrekte og litt tørre. I mange år forsøkte jeg å lære meg alle de typografiske begrepene uten å vurdere hvorfor jeg absolutt skulle kunne disse begrepene. I verkstedet ble det viktig at settelinjene hadde sin plass, at Goudy ble forstått som en feminin og liten skrift, at Helvetica var nøytral, eller kanskje elegant og at all kommunikasjon inneholdt korrekte typografiske begreper for en rask og effektiv settejobb. Denne kommunikasjonen og reglene ble etter hvert en rutine og en gjentakelse. Ordene og innholdet i teksten jeg satt hadde kun en plass som virket viktigere enn tekstforståelse, tolkning, flyt, eller bare et ord som kunne stå alene. Etter hvert ble de typografiske begrepene irriterende. Setterne på verkstedet ble oppgitte og nesten sinte da jeg kalte vinkelhaken for «den greia» og ikke husket hvilke treskrifter vi hadde. De mente jeg hadde fått et anfall av latskap over meg og burde tenke på å gjøre noe annet. Noe annet ble språket, skriften og det visuelle med bokstavene. Uten de typografiske begrepene og de strenge reglene fra fagfeltet stod jeg fritt til å jobbe visuelt med typografien, lese tegn, dikt eller bilder og kanskje skape mitt eget språk.