Typografiske faguttrykk bruker jeg hele tiden, men jeg har et sterkere forhold til de engelske uttrykkene, som brukes i både designprogrammer og koding. Til vanlig tenker jeg ikke så mye over hvor begrepene kommer fra, hvor de har sin opprinnelse. Da jeg fikk briefen til prosjektet tenkte jeg likevel umiddelbart på leading, et begrep som er tatt direkte fra blysats. Avlange blyskiver som puttes mellom tekstlinjene, på norsk kalt skytelinjer.

Skytning, eller linjeavstand, er enormt viktig for typografien. Ord og tekster blir elendige uten riktig avstand. Så man kan si at luften er «stjerna». Når man jobber digitalt og flytter pixler får man et litt mer abstrakt forhold til avstanden, mens i boktrykk må man fysisk putte inn linjeavstand og marger og alt som ikke synes på trykk – som et byggesett der alt må passe sammen. Så ideen var å vise at det er noe fysisk der, og la luften komme frem og få skinne til en forandring. Løsningen ble trykt i gull også for å vise at det noe annet enn det man vanligvis ser, altså ikke de typiske sorte bokstavene.

Jeg hadde ideen på plass, men jobbet frem løsningen fysisk. I praksis var det annerledes enn jeg trodde, men det er noe fint med å løse en oppgave innenfor de fysiske begrensningene og det rammeverket teknologien gir, og så spille på lag med det. Det kan være gøy å ikke vite helt hvor man ender opp, eller hva det faktiske resultatet vil bli. Verktøyet gir noen føringer, og man ser plutselig noe nytt eller noe annet enn man hadde ventet, tilfeldigheter i prosessen som blir en del av uttrykket – for eksempel at skytelinjene er ujevne, fulle av skader og ikke er så «fine» fordi de ikke skal synes på trykk uansett. De er bare der for å holde strukturen.