Versaler har blitt brukt til å symbolisere makt siden antikkens Romerske keisere, som Øyvin Rannem (2017) skriver om i Bokstavene i historien. Maktsymbol fra Augustus til Mussolini. Veien fra makt til hovmod – overdreven stolthet, ringeakt for andre – er kort. Platon observerte at makt korrumperer allerede i antikkens Hellas. Men makt har også en tendens til å falle, her symbolisert som fallende bronseversaler fra en tenkt antikk arkitrav.

Men versalene her er fra en annen tid, en tid vi forbinder med 1800-tallets ropende reklameplakater trykket med løse tretyper. Her kan de assosieres med markedsliberalismens økende trang til salg og økonomisk vekst. I dag forbindes versalene også med roping, om enn på små skjermer og i den sosiale kapitalens tidsalder. Men fortsatt kan vi lese dem som en form for visuell hersketeknikk. Hva ligger bak disse maktsymbolene? Er det noe substansielt, eller er det ingenting, tomt, noe som kun har verdi fordi vi tror på det? Det at den ene O-en er et null, vitner om mitt perspektiv.

Dobbeltposisjonen min som designer og underviser gjør kanskje at jeg overtenker designidéer? Da er det godt å kunne legge fra seg hodets bekymringer litt og la kroppen gjøre-tenke (Knutsen, 2019) med fysiske bokstaver i varmt tre og kaldt metall. Idéene som kom mens jeg gjorde research, smelter sammen med de som kommer mens jeg jobber med hendene. Det er lov til å finne ut hvorfor etterpå, så lenge jeg kan si at jeg var til stede da arbeidet ble til. Idéer blir til form, form blir til idéer. Form er også innhold.

Aller helst vil jeg lage noe dypt og viktig. Jeg leter etter mening i det jeg designer, prøver å skape mening med det. Men det å finne den perfekte idéen og utføre den perfekt, kan føre til lav designsjøltillit. Hvordan måler man egentlig hva som er en god designidé? Kanskje det er kontraproduktivt å prøve å måle det? Kanskje jeg skal prøve å tenke litt mer som Sheila Levrant de Bretteville:

«Designers are most often taught to reduce ideas to their essence, but in fact that process too often results in the reduction of the ideas to only one of their parts […] ‘Designed’ has almost come to mean exclusive, universal, clear and simple, rather than inclusive, personal, ambiguous and complex.»

Fra «A Reexamination of Some Aspects of the Design Arts from the Perspective of a Woman Designer» (1974)